Brexit, et begrep som betyr «British Exit», refererer til Storbritannias utmelding av EU. Denne hendelsen omformet ikke bare britisk politikk, men påvirket også den globale dynamikken. I denne artikkelen utforsker vi opprinnelsen, årsakene, prosessen og konsekvensene av brexit for å gi en bedre forståelse av dens betydning.
Forholdet mellom Storbritannia og EU
Storbritannia ble medlem av Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) i 1973, senere kjent som Den europeiske union. I løpet av flere tiår ble forholdet mellom Storbritannia og EU anstrengt på grunn av uenigheter om suverenitet og politikk.
Euroskepsisen, eller skepsisen til EU-integrasjonen, fikk vind i seilene, noe som førte til krav om reforhandlinger og til slutt en folkeavstemning i 1975. 67,2 prosent av velgerne sa ja til å forbli i EEC.
Folkeavstemningen i 2016
De politiske spenningene eskalerte i årene som ledet frem til 2016. I en tid med økende misnøye i befolkningen lovet statsminister David Cameron en folkeavstemning om EU-medlemskapet. Dette løftet hadde som mål å løse splittelsen innad i det konservative partiet og blidgjøre velgere som var misfornøyde med EU-politikken. Folkeavstemningen, som ble avholdt 23. juni 2016, ble et vendepunkt i moderne britisk historie.
Folkeavstemningskampanjene var polariserende og lidenskapelige. Leave-kampanjen la vekt på å gjenvinne suverenitet og kontrollere innvandringen, og appellerte til nasjonalistiske følelser.
I Remain-kampanjen ble det lagt vekt på økonomisk stabilitet, handelsfordeler og risikoen for isolasjon.
«Leave-kampanjen var splittet», beskriver professor Paul Whitely fra Essex University Department of Government.
«Vi hadde den offisielle kampanjen ledet av Boris Johnson, som galvaniserte den delen av velgermassen som så på seg selv som respektable og konservative,» fortsatte han.
«Så hadde vi den mer uoffisielle grasrotkampanjen ledet av Nigel Farage, som så ut til å galvanisere dem som følte seg akterutseilt, og som banet vei for den populistiske bevegelsen.»
I folkeavstemningen i Storbritannia i 2016 ble velgerne spurt om de ønsket at Storbritannia skulle bli værende i EU eller forlate unionen. Til slutt vant «Leave»-siden med 52 prosent av stemmene, mot 48 prosent for «Remain».
51,9 prosent eller 17,4 millioner stemmer var for å forlate EU, mens 48 prosent (16,1 millioner stemmer) ønsket å bli værende i EU. Det var særlig i New England og Wales at det var en sterk «forlate EU»-holdning, mens velgerne i Skottland og Nord-Irland ønsket å bli værende i EU.
Storbritannia stemmer for å forlate landet
Flere faktorer påvirket Leave-avstemningen. For det første var økonomiske bekymringer viktigst. Mange velgere mente at EU-medlemskapet krevde for store økonomiske bidrag, og argumenterte for at disse midlene kunne komme innenlandske prioriteringer til gode. For det andre var suverenitet et viktig tema. Kritikerne mente at EUs lover undergravde Storbritannias lovgivningsmessige uavhengighet.
I tillegg bidro innvandringsbekymringer til misnøye i befolkningen. EUs regler om fri bevegelse førte til økt migrasjon, noe som av noen ble forbundet med press på offentlige tjenester.
Feilinformasjon spilte også en rolle, og valgløfter – som å omdirigere 350 millioner pund i ukentlige bevilgninger til det nasjonale helsevesenet (NHS) – viste seg å være villedende.
Storbritannias statistikkmyndighet kalte tallet «villedende» og en dårlig representasjon av Storbritannias økonomiske bånd til EU. Tallet tok nemlig ikke hensyn til rabatten som ble gitt til Storbritannia. Det faktiske beløpet var nærmere 250 millioner pund i uken.
Professor Whitely påpekte også at Storbritannia ikke opplevde noe betydelig økonomisk oppsving etter at landet ble medlem av EU i 1973.
«Selv om vi er klar over forskjellen mellom å bli medlem og å forlate EU, mener vi at hvis det å bli medlem av EU ikke gjorde noen stor forskjell for vår økonomiske vekst, bør det å forlate EU ikke være så ille som vi blir fortalt», sa han.
Til sammen skapte disse faktorene et sterkt argument for å forlate EU.
Tilbaketrekkingsprosessen
Etter folkeavstemningen startet Storbritannia utmeldingsprosessen i henhold til artikkel 50 i Lisboa-traktaten. Artikkel 50, som trådte i kraft i 2009, beskriver den juridiske prosessen for et medlemslands frivillige utmelding av EU.
Artikkel 50 inneholder tre sentrale bestemmelser. Først må et medlemsland varsle EU om at det har til hensikt å melde seg ut, og deretter må det forhandles om en utmeldingsavtale som omfatter vilkårene for utmelding og fremtidige relasjoner. Til slutt må prosessen være fullført innen to år etter at utmeldingen er varslet. Denne prosessen kan forlenges dersom alle medlemslandene blir enige om å forlenge perioden.
Dette formaliserte utmeldingen og innledet forhandlinger mellom Storbritannia og EU. Forhandlingene fokuserte på handelsavtaler, borgerrettigheter og grensearrangementer, særlig med hensyn til Nord-Irland. Prosessen ble forsinket og preget av politisk uro, blant annet to statsministerskifter.
Storbritannia forlot offisielt EU 31. januar 2020. Deretter fulgte en overgangsperiode, der begge parter fikk tid til å justere og ferdigstille avtaler. Denne perioden ble avsluttet 31. desember 2020, og en ny handelsavtale skulle forme de fremtidige relasjonene.
Innvirkning på Storbritannia
Brexit har hatt dyptgripende og mangefasetterte konsekvenser. Økonomisk sett har Storbritannia møtt utfordringer, blant annet i form av forstyrrelser i handelen og reduserte investeringer fra EU-landene. Ifølge London School of Economics falt eksporten av britiske varer til EU med 6,4 prosent i 2022.
I tillegg måtte bedriftene også navigere gjennom nye tollprosedyrer, noe som førte til forsinkelser og økte kostnader. De nye handelshindringene rammet småbedriftene hardest, og 14 prosent av dem stanset eksporten sin til EU. Storbritannias utmelding førte til nye handelshindringer med EU, samt en nedgang i handelsvolumene med EU. Forbrukerne i EU betaler i gjennomsnitt 17 prosent mer enn verdens matvarepriser.
Storbritannia har dessuten opplevd den laveste vekstraten sammenlignet med de andre G7-landene. Disse består av USA, Storbritannia, Canada, Frankrike, Tyskland, Italia og Japan.
Politisk sett har brexit endret Storbritannias indre og ytre landskap. Innenrikspolitisk ble splittelsen mellom regioner og politiske grupper tydeligere. Internasjonalt måtte Storbritannia omdefinere sine relasjoner og forhandle frem handelsavtaler på egen hånd. Sosialt sett endret brexit livene til millioner av mennesker, særlig EU-borgere som bor i Storbritannia, og britiske statsborgere som bor i EU.
På den sosiale fronten har brexit ført til en nedgang i innvandringen fra EUs medlemsland. Det har påvirket ulike sektorer som helsevesen, høyere utdanning og landbruk.
Protokollen for Nordøyene
I dag fortsetter forholdet mellom Storbritannia og EU å utvikle seg. Begge sider jobber med å løse pågående problemer, som for eksempel Nord-Irland-protokollen. Dette rammeverket tar for seg spørsmål som oppstod som følge av brexit, særlig knyttet til den irske grensen. Protokollen har også som mål å forhindre en hard grense i Irland, og den er i tråd med Langfredagsavtalen fra 1998.
Langfredagsavtalen, også kjent som Belfast-avtalen, er en fredsavtale som ble undertegnet 10. april 1998. Avtalen hadde som mål å få slutt på mange års uroligheter i Nord-Irland, eller «The Troubles», som pågikk mellom unionister/lojalister og nasjonalister/republikanere.
På grunn av brexit må bedrifter i Storbritannia og på Nordøya forholde seg til økte krav til dokumentasjon og tolldeklarasjoner for å flytte varer.
Fremtidsutsikter
Brexits langsiktige virkninger er fortsatt usikre. Mens tilhengerne ser for seg et velstående, uavhengig Storbritannia, har kritikerne advart mot fortsatte økonomiske og politiske utfordringer.
Samlet sett reflekterte brexit dype samfunnsmessige og politiske skillelinjer. Det viste hvor komplisert det er å balansere nasjonal suverenitet med globalt samarbeid. Etter hvert som Storbritannia fungerer utenfor EU, vil landets beslutninger forme fremtiden og gi lærdom til andre nasjoner.
Foto av Sandro Cenni på Unsplash
